|
0
registrerede
28
gæster og
153
søgemaskiner online. |
|
Key:
Admin,
Global Mod,
Mod
|
|
|
Skribent: RoseMarie
Emne: Re: Mellemrummet
|
Hej Simon
Oktobersolen, tørvejret og de milde temperaturer kalder og lokker til en tur ved skov og strand ...
Du lever
Du rusler gjennom skogen,
med sol på hendene dine
som varmen av blyge kjærtegn.
Da trår du på en kongle på stien,
kjenner det mjuke trykket av den
gjennom sålen på skoen din.
En liten hendelse, så liten at
den nesten er ingenting.
Men vær hos den
med hele ditt menneske.
For det hender deg på Jorden dette.
Du lever. Lever.
***
I kramsnøen
Å gå i nysnø innover holtene –
Den første om høsten
og helst kram:
Da knurper det så godt under steget.
Og snur du deg og ser tilbake,
står sporet klart og nennsomt tegnet;
du leser ASKIM i hælavtrykket
etter gummistøvlene.
Iblant fester snøen
i rillene på støvelsålen;
du lugger med deg hele ballen
så grønn liksom forundret måsa
titter fram i fotslaget.
Og oransjerøde rogneblar,
som fuglespor etter drømmer.
De våt-svarte bjørkegreinene
med dråper av jern under albuen.
Det såre rådyr-lyset, vidt oppsperret mot
begynnelsens under, en mytisk tid
før tidene. Alt inngir deg en følsomhet
så naken stor at du kjenner
Melkeveiens hvite spiralarm
vibrere som et nøkkeroseblad i vind.
I et lykkelig gys av et sekund
vet du med fotsålene
at dette er Jorden,
din barndomsheim mellom stjernene.
***
Nysnø
Ennå finnes der
tilgivelse i himmelen.
Gårsdagens sulk og søppeldynger
blir dekket til med
et finmasket slør av hvitt.
Jeg sitter og ser på
fnuggenes uendelig mjuke fall
skrått over brystet til en dompap
som lyser med sitt lille liv
i bjørka utenfor mitt vindu.
Det kjennes varmt innom meg
at alt jeg holder av, alt
som dufter av ville vinger,
er innerlig nær meg
hver gudskapte dag – her
mellom Jordens lågmælte undere.
Rart hvor lite et hjerte kan leve på
når alle kunstige behov
ligger igjen på en skrotplass
ved Melkeveien.
Jeg går barhodet ut.
Står i det hvite suset
og lokker snøvåte ord
heim fra skogen.
***
Lengselen
Den som har lengselen i seg
er aldri fattig.
Lengselen kan legge
en blå kongekappe
selv over tiggerens
magre skuldrer.
Hans Børli
Bedste hilsner til dig og efterårssolen
RoseMarie
|
|
|
|
