|
0
registrerede
941
gæster og
2039
søgemaskiner online. |
|
Key:
Admin,
Global Mod,
Mod
|
|
|
Skribent: Simon
Emne: Re: Mellemrummet
|
SANG VED VINEN
Jeg har ingen høie sange
om seir og om skjønne kvinner.
De netter jeg kjenner, er lange.
Min ungdom er gitt mig forgjeves,
som dagene kommer og svinner.
Det klager i fiolinen,
en tone så bristende bange,
og synger jeg ennu ved vinen,
det er ingen høie sange;
for jeg er dømt til å drømme;
men mine drømme er mange.
Ja, mine drømme er mange
om dåd og om stolte dage,
som i den første demring
visner til ord og klage.
De klager i fiolinen
som barn i den sorte natt.
Og dog er en time ved vinen
den beste min sjel har hatt.
Vel satt jeg alene ved bordet,
vel ventet jeg ingen gjester.
Hvad skulde vel nogen ville
ved mine ensomme fester?
Venner, hvad kunde det nytte
om I vilde muntre mitt sinn?
Jeg hører jo bare mitt eget.
Min sjel er blind.
De ensomme timer ved vinen,
de er ingen livets rus;
for livet har andre toner,
som aldri har lydt i mitt hus.
Og møtte der mange kvinner
på mine skumrende veie,
så gikk de og ventet på andres
armer og kyss og leie.
Og slik fikk jeg sitte ved vinen
og skjenke den i for mig selv.
Og slik fikk jeg sitte og tale
ut i den tomme kveld.
*
Dronninger og prestinner
av kjødets blendende gleder,
I, som har møtt mig i natten
utenfor tid og steder,
hør mig ennu engang!
Schehersad og Suleima,
min evige sjels veninder,
våkn op og hør min sang!
Suleima, dig har jeg elsket
helt fra min første vår!
Kalte du mig tilbake,
jeg gikk gjennem tusen år
kun for en time å smake
sødmen av dine øjne
og duften av ditt hår!
Sødmen av dine blikke
kan læge en verdens vånde.
Av dine lebers ånde
gav du min drøm å drikke,
slukket du ut mitt savn.
Dronning, du visste det ikke !
Helliget vorde ditt navn!
*
Jeg har ingen høie sange
om livets, den ene lykke.
Jeg venter en strengere favn.
Jeg drømmer vel ennu ved vinen,
når netternes røster bliver mange
og stiger fra fiolinen,
forglemte, forgråtte og bange.
Men jeg kan blåse et stykke
og håne min ventende lykke
og gi den det hesligste navn.
Men helt kan jeg aldri dempe
den hete, lavmælte bønn
fra dypet av mine netter,
fra bunnen av hjertets brønn.
Jeg er vel født for å leve
som andre barn av en mor,
og så må jeg møte livet
med andet enn sang og ord.
Og fødtes jeg ikke til gleden,
så herd mig i helvedes glød!
Men led mig ennu i aften
enten til liv eller død!
- Anulf Øverland, Den ensomme fest, 1911.
Der er ikke så meget hertil at sige, det hele står så smukt i sig selv – og minder stemningsmæssigt lidt om Spansk Motiv, ikke sandt; så smukke begge to…;)
mvh
Simon
|
|
|
|
